Nå æ e kjei tå å kje bli fårstått, å snart kjøm sjoggen

Jeg har nå bodd i Trondheim i over ett år, og dermed rukket å innta en hel del inntrykk, og samtidig spredd rundt meg med en hel del uttrykk. Dette blogginnlegget måtte før eller senere komme, og i natt kom det altså. Om det ble et vakkert barn blir opp til andre å avgjøre, foreldre er som kjent blinde av kjærlighet på egne avkom.

Men som sagt, når man kommer fra lille Dovre og endelig skal ut i verden, er det naturlig nok "en heil bråtå mæ" møter med nye kulturer, religioner, dialekter og folketyper. Og jeg mener det er sunt for en stakkars dovring å komme seg ut og møte nye folkeslag. Men samtidig kan det også by på litt frustrasjon fra tid til annen. Spesielt når det dukker opp dialektuttrykk som kan være vanskelige å skjønne betydningen av.
Du er så vant til å leve trygt og godt med puter under armene hjemme i den gudbrandsdalen hvor ALLE forstår hva du sier, og plutselig kommer du til barteland hvor det er studenter fra hele Norge (og verden generelt), og INGEN forstår hva du mener med enkelte ord som for deg hele livet har vært like naturlige som sukker på spaghettien er for Kristoffer.

Nå er jeg langt i fra den i min alders-og-folkegruppe som snakker bredest og bevisst går inn for å gjøre meg uforstått. Men likevel er det ett og annet ord som skaper problemer.
Jeg snakker først og fremst om å være "kjei". Dette er et ord som er så vanlig og mye brukt, at vi gudbrandsdøler ikke tenker over at det finnes engang. Men prøv å fortelle en trønder, en sunnmøring eller bergenser at du er kjei, og de vil bare se rart på deg og lure på hva i all verden du snøvler om. Sier du det til en tilfeldig pubgjenger sent en lørdagskveld vil h*n sannsynligvis bare anta at du enten er utlending eller bare veldig full.
Og nei, det har ingenting med noen svensk "tjej" å gjøre.

Jeg kan ikke telle på to hender hvor mange ganger jeg i løpet av dette året har måttet forklare hva jeg mener med at jeg er "kjei". For det er virkelig bare gudbrandsdøler som forstår dette uttrykket. Om noen fortsatt skulle lure, så betyr det altså at jeg er sliten o.l. En rask tanke tilbake på nynorskordet "keisam", burde forklare nok om hva betydningen av dette ordet er.
Men klart, man kan ikke forvente at utenforstående skal tenke SÅ avansert.
Så med dette vil jeg slå et slag for ordet kjei. Jeg er stolt av å bruke det, og det er et vakkert, bestemt og nyttig ord som fortjener oppmerksomhet. Og her i Tormods gate er vi kjeie stadig vekk. Spesielt på søndager. Til og med nordlendingen vår, Astrid, er kjei nå og da. Og det har vi tenkt å fortsette med.

Et annet eksempel er sjoggen. Og den kommer snart, så det er bare å begynne å forberede seg på å måtte forklare betydningen av den nok en gang. Det blir en lang vinter, og blir det mye av den, kan det nok tenkes at jeg også i år får mange spørrende ansikter mot meg når jeg klager over at nå er det kanskje litt VEL mye sjogg. Men kjenner jeg byen jeg bor i rett, så blir det vel heller lite, og da blir det nok sutring over det også. Vi må jo tross alt ha sjogg til jul.
Jeg trøster meg da bare med at hjemme på gode, gamle, trygge Dovre er det hvertfall nesten alltid nok sjogg, og da gjør det vel egentlig ikke så mye at den regner bort her i Trondheim. Alt i alt så er det vel bare kjeitt med for mye sjogg uansett. Spesielt for de som må fjerne den fra gatene. For hvor i huleste skal de gjøre av den? Det er til å bli kjei av.