Jeg rusler opp Nordre Gate, på jakt etter et egnet offer. Med theme-musikken fra tegnefilmen The Pink Panther i hodet og notisblokken klar, får jeg øye på en ung herre et stykke foran meg. En høyst interessant ung herre faktisk. Jeg vil tippe han er i begynnelsen av trettiårene, kanskje nyetablert ”bisniss-nisse” med penger på bok og abonnement på Finansavisen.
Vel, uansett. Penger tror jeg nok han har i alle fall, ut ifra klærne å dømme: De kritthvite Puma-skoene står i skarp kontrast til det ellers så mørke antrekket bestående av mørkeblå, tilsynelatende nye jeans og en grå, krittstripete slags frakk i glatt dressjakkestoff. Han er høy og slank, og håret er mørkt og kortklipt nesten snaubarbert. Kort sagt en fyr som kjører en viss stil. En enkel, men likevel gjennomført stil. Han ville vel egentlig passet perfekt inn den antatte rollen som ”bisniss-nisse, hadde det ikke vært for at han også har regnjakke på seg. Eller i alle fall noe som ligner på en regnjakke. Og den har han under dressfrakken med hetten utenpå. ”Hva i all verden”, tenker jeg for meg selv, og henger meg ivrig på fyren.
Å ”henge seg ivrig på fyren” viser seg imidlertid å være litt vanskeligere enn man skulle tro. Han går nemlig i et vanvittig raskt tempo, og jeg må late som jeg har det travelt og skal rekke ett eller annet for å ikke virke mistenksom der jeg nesten må løpe for å holde følge.
Det slår meg at grunnen til at han går så fort kan være at han har noe å skjule, og mine mistanker blir bekreftet idet jeg begynner å studere måten han går på. Han virker svært så målbevisst der han haster av gårde, og gangen er anstrengt, nesten stiv der bare bena beveger seg, mens armene og overkroppen holder seg forholdsvis rolig.
Igjen begynner ”Pink Panther-musikken” å gå i hodet mitt, og det slår meg at herren foran meg, fra hodet og ned, faktisk ligner litt på min rosa helt. Om da panteren bruker Puma-sko og regnjakke med dressfrakk over. Måten å gå på er i hvert fall identisk med panterens, og jeg konkluderer med at den unge herren må være en fjern slektning av ham.
Jo lenger han går opp Nordre Gate, jo mer anstrengt virker han, og nå har han begynt å se seg engstelig rundt, som om han føler at noen følger etter ham. (Jeg på min side kan ikke fatte og begripe hvor han kan få den følelsen fra…) Han kaster også små, forhastede blikk inn butikkvinduene han passerer, som om han vil virke anonym og ikke vekke oppmerksomhet rundt seg. ”Du lurer ikke meg, Pinky”, tenker jeg og øker farten ytterligere.
Han snur på hodet igjen. Denne gangen ser han bak seg, og jeg får et kort glimt av et ansikt. Et ansikt som gjør ”bisniss-nisse”-profilen komplett: glatt, solariumsbrun hud, velfriserte øyenbryn og kinnskjegg som slutter parallelt med øreflippene. Han bærer en alvorlig mine, ser nesten engstelig ut, og jeg blir mer og mer sikker på at han skjuler noe.
Plutselig hiver han seg inn en kafédør, og i forfjamselsen rekker jeg ikke engang å stoppe og strener dermed rett forbi kafeen, som jeg i forbifarten greier å oppfatte heter Somma Kafeteria. Jeg runder hjørnet på Ark Bokhandel før det går opp for meg hva jeg faktisk gjorde, og venter to sekund før jeg snur og går ned gaten igjen. Jeg oppdager at han nå står utenfor kafeen og røyker, og ved siden av ham tydeligvis en bekjent. Jeg tar raskt opp mobiltelefonen og later som jeg snakker med en gammel tante. Dermed greier jeg å komme meg ubemerket forbi de to, og finner en benk like i nærheten for å fortsette spionasjen.
De to røykende mennene er tydelig inne i en svært heftig samtale og plutselig begynner min mann å veive febrilsk med armene. Den andre fyren nikker derimot rolig og peker inn mot kafeen. Panteren stumper røyken og går bestemt inn i kafeen, mens kameraten hans blir stående utenfor. Det går noen minutter, og jeg må late som jeg snakker i telefonen igjen for ikke å virke mistenksom. Kameratens blikk har nemlig vært vendt i min retning over gjennomsnittet lenge, og jeg frykter et sekund at jeg er avslørt. Men både frykten og kameratens blikk forsvinner fort da min mann kommer ut fra kafeen igjen, og jeg oppdager at jeg har tatt fryktelig feil angående ”bisniss-nissen”.
Mannen jeg før omtalte som en rosa panter, vil jeg nå velge å kalle Corleone (eventuelt Gudfaren), Og med ett blir jeg klar over at jeg har havnet midt oppi det trønderne like å kalle ”en kleimi sittvasjon”: jeg er vitne til en mafiastyrt operasjon. Corleone bærer nemlig en sekk på ryggen. En sekk jeg er 110 prosent sikker på han ikke hadde verken på seg eller i det hele tatt med seg da han gikk inn i kafeen for litt siden. Så hvor kommer sekken fra? Sitter det en tredje mafiafyr inne i kafeen, som nettopp har gjort en diskré overlevering av en skummel sekk? Og viktigst av alt: hva i all verden befinner seg i den sekken?
Hele situasjonen fremstår likevel som en smule komisk. Hvorfor ville en mafiagjeng velge å utveksle skumle hemmeligheter i en ryggsekk? Ville ikke en koffert vært mer stilfullt og praktisk? Svaret er like enkelt som der er genialt: diskresjon. En mann med ryggsekk, eller ryggsekken for den saks skyld, i seg selv vil vel aldri komme til å virke særlig mistenksomt på noen? Vel, med mindre sekken tikker og mannen har turban og heter Abdullah vil det være ganske lite sannsynlig at det vekker noen oppmerksomhet, bortsett fra hos en nysgjerrig journaliststudent som meg selv selvfølgelig.
Jeg blir brått revet bort fra min lille, filosofiske reise idet Corleone plukker opp mobiltelefonen fra jakkelommen, og jeg antar han får inn en samtale fra en av sine mafia-venner. Jeg blir mer og mer sikker på at sekken inneholder noe fryktelig hemmelig, mest sannsynlig blodpenger eller en avansert bombe. De to mennene har nå begynt å bevege seg oppover gaten, og etter farten å dømme stemmer antagelsen min om at det ligger en bombe i sekken meget godt; det er vel sjelden man løper med en bombe på ryggen for å si det sånn.
Plutselig legger min mann mobilen ned i jakkelommen igjen, og de forsvinner brått inn it et smug. Det tar noen sekunder før jeg blir klar over at de er i ferd med å slippe unna, og reiser meg brått for å følge etter. Til min store overraskelse og skuffelse er smuget tomt idet jeg kommer frem. Hvordan er det mulig? Jeg kunne umulig ha vært mer enn et par sekunder etter dem? Jeg kjenner panikken bre seg idet sannheten begynner å gå opp for meg.
Mafiabossen og kameraten hans har høyst sannsynlig gått inn en hemmelig dør i smuget. Der venter resten av trøndermafiaen på sjefen sin og ryggsekken, og sammen skal de planlegge en fryktelig hevnaksjon på den danske mafiaen som ganske snart ankommer Trondheim, selvfølgelig ”under cover” som Brøndby-supportere. På torsdag spiller nemlig Trondheims stolthet Rosenborg mot Brøndby, og det ville være en perfekt mulighet for Corleone og hans menn. Tenk om de har tenkt å sprenge hele Adressa-tribunen med Brøndby-mafiaen i fillebiter? Jeg blir stående at par sekunder i enden av smuget og vurdere om jeg skal prøve å følg etter de to. I stedet velger jeg å snu og begynner å gå hjemover med raske skritt. Tankene raser rundt i hodet mitt, og ett øyeblikk vurderer jeg å ringe politiet. I det minste ringe Erik Hoftun og fortelle ham hva som er i ferd med å skje. Men, Rosenborg-supporter som jeg er slår jeg det fort fra meg. Antagelig har jeg oppdaget den største mafiaorganisasjonen nord for Sinsen, men jeg vil være 100 prosent sikker før jeg offentliggjør det.
Så får vi vente til torsdag og se. Kanskje får vi øye på en høy og mørk herre med Puma-sko, regnjakke og ryggsekk på Lerkendal Stadion?
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar